Jeg kjenner meg ikke igjen. Ikke i bøkene jeg leser, ikke i seriene jeg ser på, ikke i musikken jeg hører på eller i menneskene jeg omgås med. Jeg føler at jeg er fastlåst, at jeg blir hindret i å komme ut til resten av verden. Overbevist om at ingen kjenner seg igjen i meg heller ligger jeg her på den femtende timen. Det virker helt umulig for meg å anerkjenne omgivelsene mine, derfor blir jeg liggende og prøver å anerkjenne at jeg i det hele tatt klarer å tenke. Når jeg omsider klarer å forme hele tanker er det gjerne spørsmål som dukker opp først. Hvorfor har jeg det sånn? Hvorfor ligger jeg bare her? Hvorfor er det dag nå, egentlig? Hvorfor klarer jeg ingenting? Lever jeg fortsatt? Når tankespinnet er kommet godt i gang, kommer anklagene. Det er min feil at jeg har det vondt. Det er min feil at han ikke sa hei til meg forrige uke. Jeg må slutte å la være å si ting fordi jeg er redd for at det skal høres dumt ut, også må jeg slutte å si så jævlig mye dumt som gjør at jeg ender opp med å ligge her alene. Min egen irrasjonalitet er usynlig for meg. Hvorfor er det så fint vær ute? Faen.

​Jeg kjenner meg ikke igjen i mine egne ambisjoner. Likevel beholder jeg dem, har dem i nærheten og lar dem slå meg hardt i hodet hver gang jeg våger å se bort på dem. De er alle tingene jeg ikke klarte. De er alle tingene jeg vil gjøre, men forteller meg selv at jeg ikke klarer. De er alle menneskene jeg vil bli kjent med, men som jeg ender opp med å gjemme meg for. Jeg gjemmer meg her mellom dyna og det krøllete lakenet som er blitt en del av kroppen min. Jeg sverger på at det er noe som presser brystet mitt ned i madrassen på pur faenskap. Jeg kjemper for å få luft ned i lungene og prøver å holde øynene åpne ved å se på den lysende mobilskjermen. Er det noen der ute?

​Jeg kjenner meg ikke igjen i bildene jeg legger ut på instagram. Jeg som er så opptatt av ærlighet, som pleier å være så bestemt på at vi må vise det som er ekte. At vi må vise som ikke er vakkert å se på også. De gangene jeg klarer å gå ut og omgås andre mennesker smører jeg et jævla motivasjonssitat i panna. Vi må åpne oss mer og tørre å ta av maskene, sier jeg. Det er verden som er ødelagt, sier jeg. Så går jeg hjem og låser meg inne. Jeg vil ikke slippe noen inn. Samtidig spør jeg universet hvorfor det ikke er noen her med meg.

Innenfor disse fire veggene tenker jeg at om jeg våger å gå ut av senga må jeg gå forbi speilet. Separert fra det krøllete lakenet står jeg og ser på mitt eget speilbilde. Jeg kjenner meg ikke igjen der heller. Ikke i de slitene øynene eller de krumme skuldrene. Speilet skremmer meg fordi der ser jeg ikke en ødelagt verden, jeg ser et ødelagt menneske. Jeg som pleier å si at mennesker ikke er ødelagte, at vi bare trenger muligheten til å få satt ting på plass igjen. Jeg begynner å tvile på mine egne holdninger og meninger. Barbent står jeg foran en skikkelse som ser på meg med et tomt blikk. Jeg liker ingenting av det jeg ser. Bortsett fra én ting: jeg ser et menneske som står oppreist. Selv om knærne skjelver og føttene er kalde står jeg oppreist. Jeg drister meg til å kaste et blikk på ambisjonene mine, lukker fort øynene, holder pusten og venter på slaget. Slaget og hodepinen kommer ikke. Jeg puster ut, går bort til vinduet og slipper sola inn.

Dette er ikke meg. Jeg kommer snart tilbake.

Slik dunkende musikk har aldri vært hans greie. Han er den som rynker på nesa med en gang han hører noe som har vært i nærheten av VG-lista. Veldig sjelden hører han på noe som ble laget etter hans eget fødselsår. Det er alltid han som ødelegger spillelistekøen og setter AUX-kabelen inn i sin egen Samsung Galaxy. De andre gutta kan overleve Joy Division og Nirvana på vorset, men han kan faktisk ikke overleve enda en låt featuring Calvin Harris. Men så står han nå her, lysene gjør at den hvite t-skjorta med The Smiths logo lyser opp rommet og han føler en rastløs glede. Hvorfor har han det så fantastisk i slike forferdelige omgivelser? På et dansegulv dekket av blandevann, glasskår og mennesker han ikke har noe til overs for. Jeg burde ikke tatt den siste ølen, tenker han mens lysene blender og blinder han på en ufattelig tilfredsstillende måte. Ølen blir fort glemt og gulvet føles ikke klissete lenger, det er vel kanskje sånn alle gulv føles? Kanskje vi alle egentlig sitter litt fast i bakken? Det er enda godt noen mistet drinken sin akkurat her, hvis ikke hadde denne rastløse gleden løftet han opp fra gulvet. Han kunne jo risikere å plutselig sveve over hodene på denne klamme og blinkende folkemengden.