Jeg prater høyt, bestemt og engasjert om kvinnekamp og alt jeg mener er urettferdig. Det er mange kamper jeg kunne skrevet om på kvinnedagen, men jeg velger å skrive om noe som har fått meg til å bli litt stille. Aldri har jeg tenkt at seksuell trakassering er greit og jeg har alltid slått hardt og bestemt ned på det. Jeg har heller aldri syntes nedverdigende kommentarer har vært greit og har prøvd så godt jeg kan å ikke gi etter for slik usmakelig oppførsel. Vanligvis er det fremmede menn jeg har måttet irettesette eller snu ryggen til, men det siste året har jeg lagt merke til at det ikke bare gjelder dem. Kommentarene og den upassende oppførselen finnes også hos bekjente og venner. Selvfølgelig må det gjelde noen jeg kjenner også, hvorfor har jeg ikke sett det før? Plutselig tok usikkerheten meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta tak i det.

Gjør du vanligvis sånt?
Lørdag kveld med gode venner. En kompis begynner å ta på meg på en måte som ikke er greit. Jeg har ikke invitert han til det og det burde føles naturlig å si at han har gått over streken. Av en eller annen grunn blir det ti ganger vanskeligere fordi det nettopp det er en venn av meg som tar det ubehaglige steget over min intimgrense. Jeg ber han forsiktig slutte og flytter hånda hans vekk. Han prøver igjen og jeg gjentar reaksjonen. Jeg vil bare det beste for han, derfor begynner hjernen min å veie opp om jeg skal unnskylde oppførselen eller om jeg skal sette han på plass. Det beste er vel å ikke forskjellsbehandle han fra alle andre, men jeg merker jeg blir dumsnill fordi dette er et menneske jeg er glad i. Det er jo ikke greit om han oppfører seg sånn, verken nå mot meg eller andre ganger mot noen andre. Å gå over streken er fortsatt å gå over streken; uansett hvor ofte man gjør det eller hvem man gjør det mot. Hodet mitt bombaderes av spørsmål der jeg sitter og observerer vennen min. Han virker helt uviten om at det han gjorde ikke er greit.

Hva mente han med det?

Er han akkurat som de andre drittsekkene jeg har kjeftet huden full på tidligere? Han er jo så snill og kul ellers.

Vet han ikke bedre? Det burde han jo gjøre.

Burde det være nødvendig å si ifra at det ikke er greit å ta på meg på den måten? Han burde skjønne det etter at jeg sa nei.

Jeg er glad i deg, men du oppfører deg som en dritt.
Hvor mange ganger må jeg holde en tale om at vitsing som virker nedverdigende ikke er gøy? Jeg går videre med et annet eksempel. Se for deg at du er ute og har det gøy med gode venner. Kvelden føles ung selv om solen snart står opp, musikken  er høy og du sitter i egne tanker. En god kompis slenger ut en kommentar og ber deg smile. Du ser jo så sur ut der du sitter. Det finnes hundre måter å få deg til å smile, men den kommentaren er definitivt ingen av dem. Kan han ikke spørre deg hvordan det går isteden? Du ser strengt på han og sier at du ikke vil smile på kommando. Han ber deg slappe av. Slappe av?! Du blir sint, men han er ikke en du vil bli sint på. Derfor feier du det bort, men han følger opp med en kommentar om at du må ha det litt gøy. Usikkerheten og sinnet bygger seg opp og du bestemmer deg for at det er best å forlate situasjonen. Han roper etter deg at du ikke skal være så sur. Igjen forteller han deg hva du skal gjøre. Om han egentlig ikke mener å trykke deg ned, hvorfor formulerer han seg sånn? Er det bare en måte å uttrykke seg på som har blitt lært videre fra tidligere generasjoner? Om man ikke mener noe vondt med det, er det da greit å ordlegge seg nedverdigende? Nei, tenker jeg. Ikke oppfør deg som en dritt.

Hvordan skal man si ifra til noen man er glad i om at de oppfører seg nedverdigende? Hvordan skal man si ifra til sine nærmeste venner at kvinnesynet deres ikke er bra nok i praksis? Er det virkelig så vanskelig å se det selv?

​Hvem sitt ansvar er det egentlig?
Jeg håper feminisme og kvinnesyn er et tema gutta diskuterer seg imellom. Dette er noe som ikke bare påvirker den kvinnelige delen av befolkningen. Det burde ikke være nødvendig at kvinner skal føre menn gjennom en opplæringsfase i grunnleggende rettferdig, høflig og respektfull oppførsel. Er det virkelig nødvendig å arrangere kurs og sommerleir i respektabel oppførsel og ordlegging? Det burde ikke være det, men det er nødvendig at vi sier ifra. Alle må si ifra. Menn må også tørre å si ifra når en annen mann oppfører seg upassende. Det er ubehagelig der og da, men det vil forhåpentligvis bli bedre. Om vennen din ikke vil endre oppførsel vil du nok heller ha det bedre med noen som kan oppføre seg. Uansett hvilket kjønn man har må man klare å vise respekt for andre mennesker. Det er på ingen måte greit om kvinner oppfører seg upassende ovenfor menn heller. Usmakelig oppførsel skal ikke godtas, selv ikke hos venner. Uansett hvor snill vennen din er eller hvor mange ganger hen sier hen er feminist, fortjener hen å vite at det de gjorde ikke er greit.

Jeg skal bli flinkere til å si ifra når vennene mine ikke klarer å oppføre seg. Det håper jeg flere også vil bli. 

Kjære meg,

Hold deg fast
​en gang i blant,
men slipp alltid opp,
strekk henda i været.

​Jeg lasta ned en lydbok for å kunne drømme meg bort i en annen verden nå som jeg sitter på flyet. The Adventures of Huckleberry Finn. Jeg orka ikke høre ferdig kapittel to, jeg likte ikke fortellerstemmen. Jeg får finne en med en annen forteller senere. 
Det er helt svart ute. Den mørkeste dagen i året. Klokka er ikke en gang seks, enda lager gule lys mønster på den svarte bakken under oss. Noen av mønstrene er bundet sammen av lange lysstriper, som et kart som kun er leselig nå, når solen lyser opp andre siden av jordkloden. Jeg vet ikke hvilke byer vi svever over. Jeg lurer på om jeg har vært der. Kanskje jeg flyr over steder jeg har minner fra. Gode og dårlige minner. Eller kanskje minner som rett og slett bare er minner, verken gode eller dårlige. Kanskje det er steder jeg aldri har vært før. Kanskje steder jeg aldri kommer til å besøke, men jeg har sett det lysende nattkartet fra himmelen.

Jeg har ikke noen erfaring med bussangst fra før av. Lørdagen etter jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus skulle jeg ta bussen hjem for å spise middag og dra i en bursdag. Jeg hadde mye angst i kroppen fra før av, åpenbart fordi min generelle angst hadde nådd et høydepunkt, noe som ikke hjelper på situajonen. Jeg gikk på bussen med godt mot, men etter bare et par minutter begynte kroppen å riste mer og mer og jeg følte at all kontroll var borte. Det kom flere folk på bussen og jeg kjempet for å få nok luft. Først inn i munnen, så ned i halsen, men det rakk ikke helt ned til lungene. Jeg må av. Jeg må av. Jeg trykket på stopp tre stopp for tidlig. Jaja, det er ikke så langt å gå. Lang historie gjort litt kortere: Jeg tok taxi tilbake igjen. Jeg sa hvor jeg skulle og taxisjåføren spurte om jeg skulle på jobb. Ikke helt, sa jeg. Jeg er pasient der, så jeg skal dit for å ta en sovepille og forhåpentligvis ikke våkne før noen vekker meg til frokost. Han hadde ikke så mye svar på det annet enn et forståelsesfullt nikk og et spørsmål om jeg hadde familie i Trondheim. Han kjørte meg helt frem til døra selv om jeg sa det ikke var nødvendig og ventet på at jeg skulle komme meg trygt inn døra. Bra fyr.

Jeg våknet halv fem neste morgen. Gikk noen runder rundt på gulvet, sjekket sosiale medier for å forsikre meg om at det ikke var noe spennende som hadde skjedd der siden sist. Så la jeg meg og sov ti minutter av gangen helt til døra ble låst opp og jeg hørte en stemme si «God morgen, Sandra. Frokosten starter om ti minutter.» Jeg kunne sove en etappe til.

Her er et bilde av meg som sover og figuren som er mitt beste forsøk på å tegne depresjonen og angsten. Jeg sov ikke på ordentlig, noen måtte jo ta dette bildet og det ble fort meg:

Jeg trengte ikke ukulele hos kiropraktoren. Det hadde i grunn blitt en mer underholdende kiropraktortime, kanskje jeg tar den med neste gang. Grunnen til at den ble med på bussturen er at jeg gikk hjem for å hente den på vei tilbake. Psykologen sier det er viktig å gjøre ting som pleier å gjøre en glad selv om man føler at man har mistet evnen til å glede seg over ting. Verdt et forsøk. Try to find happiness in music when mental illness puts you in the hospital and your Zoloft tries to fix your feelings but takes them away from you for a while before you hopefully get them back in good condition after some time.